Helleristningsfeltet ved Evenhus

Helleristningsfeltet ved Evenhus

 

Feltet er et interessant eksempel på ulik ristningskunst. De mest renskårne hval- og elgfigurene bærer preg av steinaldertradisjon; de mest stillistiske nærmer seg bronsealderens karakteristiske former.

 

Ristninger fra bronsealderen finnes også ved gårdene Stene og Frøstad østre.

 

Foto: Oddlaug Lindgaard

Om bergristninger fra Frostaboka bind 3.

 

Det andre fornminnet fra omtrent samme sted, også det med en tydelig tilknytning til jakt og fangst, er helleristningene på Evenhus oppdaga i 1918. Disse er hogd i berg 23 m.o.h. og slik frigjort fra fjorden mellom 2000 og 1500 år f. Kr. Ristningene er et nytt spor etter det folket som dreiv fangst ytterst på Frosta den gang. Vi kan spørre om dette var det folket vi tidligere har vært borti, «fastlands-frostingene», eller et folk som helt og holdent baserte seg på ei slik fangstnæring?

 

De mange ristningene ved Evenhus tyder på dette siste. På de tre feltene her finner en elg, rein (hjort) og små kval eller fisk avbilda — samt en hel del båter. Figurene er dels naturalistisk, dels stilistisk tegna. Alt er veideristninger og et uhyre interessant eksempel på ulik ristningskunst, konsentrert ikke bare i rom, men og i tid. De mest reinskårne kval- og elgfigurene ved Evenhus bærer preg av en eldre ristningstradisjon, de mest stilistiske nærmer seg bronsealderens karakteristiske former, den abstrakte og symbolske bergkunsten.

 

På disse svabergene har en nokså seint i yngre steinalder hatt ei kort utviklingstid fra konservativ, tradisjonsbundet ristningsstil til de klare forløpere for bronsealderkunsten som en altså finner her. I bronsealderen var det ikke lenger jaktbytte som helst ble avbilda som vi siden skal se. Ved Evenhus er det tegn til bronsealderens stil en finner, men motivene hører heime i steinalder.

Slik er Evenhus--ristningene et klart eksempel på at det går ei tradisjonslinje fra veidefolket sine ristninger til de mer jordbruksorienterte «bergkunstne-re» i bronsealderen. De reine bronsealderristningene på Frosta skal vi ta for oss i neste kapittel. De er sjølve «hovedattraksjonen» der.

 

Vi må ta ristningene ved Evenhus som et uttrykk for det de var opptatt av, folket som hogg dem. Interessen har som nevnt tydelig gått i retning av jakt, fiske og fangst. Rimelig er det å finne bilder av kval og fisk her ute, noe vanskeligere å forstå hvorfor det «vrimler» av vilt. En mulighet er at en kunne jage byttet over tørt land hit ut til «øya», en blindvei over et smalt eid. Men dette virker usannsynlig ennå før bronsealderen. Mer trolig var det fremdeles ei virkelig øy her og at et reint veidefolk hadde en slags buplass på denne øya, en «base» der de holdt til for det meste, tilba høyere makter og planla jaktferdene sine. I fjæra hadde de båtene sine liggende, korte skinnkanoer bygd over et slags skjelett eller spantverk etter ristningene å dømme, såpass store og solide at de kunne laste en bjørneskrott.

 

Tekst forfattet av: Per Christiansen

 

Copyright Frosta Historielag © All Rights Reserved

Frosta Historielag

Tun

7633 Frosta

+0047 74 80 98 49

frosta.historielag@gmail.com